Jeg bestemte meg for fire og et halvt år siden, at jeg ikke kan la ting ligge til siste dag. Plutselig forsto jeg. Jeg lever ikke for andre, men for meg selv. Det er noe jeg kan utrette. Jeg kan ta vare på de jeg er glad i, de som faktisk betyr noe. Gg ikke minst, jeg studerer for meg selv, ikke for lærerne.
Jeg studerer ikke for noen andre enn meg selv. Jeg var lei av å aldri bry meg, Jeg hadde gitt blaffen i alt som egentlig burde bety noe. Som noen mange år tidligere hadde ødelagt, og tatt fra meg motivasjonen på. Og som andre igjen hadde trykket enda lenger ned i søla, for å vise hvilken svak person jeg egentlig var.
Jeg forsto endelig at jeg kunne noe, og at jeg kunne bli noe. Det var en god tanke. Jeg var ikke bare jenta som ikke kunne lese, som gjorde alt feil og som alltid gjorde ugagn. Jeg var noe mer, og jeg hadde drømmer om å BLI noe mer enn det jeg var blitt sålangt. Det forandret meg, fra å være den store festeren, fra å gi blaffen i alt som het skole, familie og livet generelt. Plutselig fikk jeg vist hva jeg kan, når jeg vil og prøver. Det var her det virkelige livet startet.
Jeg føler jeg har mye igjen for det nå, jeg får til noe når jeg forsøker hardt nok. Jeg har ufattelig mye igjen for å ha begynt å ta vare på de jeg er glad i på en ny måte. Å ta vare på dem på ordentlig, å bry meg. Kanskje har det gjort at jeg er litt sær. A jeg kanskje virker kald og fjern, men bare utenpå. Jeg tror og håper at de jeg virkelig kjenner og er glad i, setter pris på den omtanken jeg på mitt eget vis forsøker å vise dem. Det gjør at hver ferie er en stor lettelse. Å komme nærmere de jeg er glad i. Å komme hjem til familien og de vennene som enda er der. Det beste av alt er å kunne ta skikkelig ferie. Fordi jeg studerer passe hardt, og klarer å sette meg mål slik at jeg har tid til å ta fri når jeg må eller ønsker. Det er en god følelse. At jeg har klart å snu alle de jævlige årene på skole, til noe positivt. Til noe bedre, for meg selv, og kanskje for andre.
God Påske!
No comments:
Post a Comment