de edle dråper som ble til vann

Engang var whiskey det beste en kunne få, øl var fantastisk, og vin var virkelig livets vann. Det gikk så langt at å være bakis var herlig, noe en ble kreativ av. Det var meningen med livet. Alle kroppslige og mentale smerter ble betrakelig dempet av disse edle dråper. Meningen var å leve livet og ha det gøy, med alkohol. Vann var bare tull.

Etter flere blackouts og hendelser minnet ikke kan innhente, men som kunne en gjette seg til. Etter å i noen måneder våknet om morgenen og var "tørst" på dette livets vann. Og etter flere ekstra kilo i form av overflødig fett, kom virkeligheten å banket på døra: innhentet. Å stå til ansikt mot alt en hadde rømt fra. de vanskelige timene, dagene og ukene, der de edle dråper var alt en drømte om. Å flykte fra virkeligheten var alt man ønsket. bort fra alle virkelige og fiktive mareritt.

Utfordringen: Det å skape et nytt liv, der andre ting har mening.

Sykkel ble første middel på veien, den fikk en time av dagen til å gå fortere. Og den hjalp sakte men sikkert til å fjerne noe overflødig. Tankenes frihet var nok likevel noe det vktigste sykkelen gjorde. Og kroppen satte igang produksjon av hormoner som virket dempende på den vonde kroppen. Et totalt forandret kosthold, der sunn mat sto først, og sjokolade, potetgull og annet knask ble en utestengt fiende. Sakte men sikkert ble salaten, fiber og sunn mat en god venn.
Livet ble lettere, bedre. De vonde drømmene var snart bekjempet, av vilje og nye gode drømmer. Om et bedre liv. Om å bry seg. Verdsette livet og alle gode stunder.

Nå klarer jeg ikke lenger å drikke en øl før mageknipen kommer, bare en sup whiskey fremkaller kvalmen. Ønsket om å drikke finnes ikke, men noen ganger gjør jeg det for det sosiale. Det blir helt feil. Jeg vurderer å bli helt avholds. Orker ikke mer. Magen vrir seg nesten bare ved tanken på disse før så edle dråper. Jeg har det sjelden moro når jeg drikker. Det kan være godt med et glass vin til en bedre middag en lørdagskveld annenhver måned. Men det er det lengste som er hyggelig dra det.

Endelig er vann det beste. Er det trist, eller er det bra? Jeg går nok glipp av mange hyggelige fester, danseglade minner. Men jeg orker sjelden mer. Tåler det ikke, ikke engang en øl. Er jeg blitt gammel, eller er det frykten for å bli innhentet av fortiden? Er det fordi formen blir dårlig og jeg vil trene? er det fordi jeg føler jeg kaster bort tiden på noe ubrukelig som sluker penger?

Kankje er det litt av alt?
Enn så lenge nyter jeg vann fra springen.