om å glede seg... og ende i tårer

Jeg gledet meg virkelig, enda var det ikke jeg som gledet meg mest. De gledet seg enda mer. Det største som kan skje, hadde skjedd dem. Det var en flott tanke. Den varmet i hjertet, gav dem drømmer for fremtiden. Ja, den gav meg drømmer også.

Det ble obligatorisk å tenke to ganger.

Ikke alle drømmer har et godt utfall. Noen har tårevåte, triste ender, uten at en kan gjøre noe med det hverken fra eller til. Det koster å være menneskelig, det koster å stå der å se på når det ikke er noe en kan gjøre. Ingenting i verden kan forandre, ingenting kan trøste. Det eneste fornuftige er å forsøke å stå stødig på mine ben, å ha dem i tankene, være den som omfavner.

Når det eneste som hjelper er å gråte, la tårene trille. Kjenne at det gjør vondt inni hjertet, og det er ingenting som kan forandre det som har skjedd. Kanskje var det meningen det skulle bli sånn? Det er ufattelig, krampeaktig vondt å se verden. Men man har ikke noe valg, livet må gå videre. Selv om drømmene blir knust og tårene triller. Kanskje er det en dag lov å drømme igjen? Når den verste sorgen har lagt seg? Jeg tørr ikke ennå. Ennå er det for nært, for vondt, for uvirkelig.

Det er sorg, og det gjør bare vondt. Hva godt kan det egentlig gjøre?

tårene renner enda nedover kinnet, øynene er tåkete, hovne og røde. De verste er at de har det verre, og jeg kan ikke gjøre noe. Det gjør mest vondt av alt. Innimellom går det bra, men når mørket kommer sigende, eller når drømmene igjen blir avbrutt av virkeligheten. Da kommer smerten og sorgen igjen. Og gråten.

gråten, tårene og krampeaktige hikst.