Jeg trenger deg ikke

Lenge har du ligget der, urørlig. Nesten umerkelig har du sneket deg innpå meg, prøvd å få overtaket på meg. Vise hvem som er sjefen, og hvem som er den svake. Du skal alltid vise hvem som alltid har rett, til slutt. Det tærer på selvtilliten, selvbildet. Spiser opp arbeidslysten, og lysten på livet. Det er ingen som ser deg, så du fortsetter å spise meg opp. bite deg fast å bryte ned det du kan.
Jeg blir redd, og svak. Jeg kjemper, men ikke helhjertet. Lenge har du vært her, spredd din ondhet. Du har ikke overtaket ennå. Selv om du får tiden til å bli uendelig lang, dagen føles som den aldri skal ta slutt, og hvert minutt føles som det aldri skal gå over i neste minutt. Jeg vil bare sove, men klarer det ikke. Din nærhet er for sterk og intens. Jeg klarer ikke tenke klart. Jeg klarer ikke tenke positivt. Jeg føler meg svak, uendelig svak. Har bare lyst til å synke sammen å hyle, la tårene trille. Jeg kjenner tårene presser på, klumpen i halsen vokser. Men bare når jeg er alene.

Jeg vil være sterk, jeg vil at du skal holde deg langt borte, men jeg klarer ikke kontrollere deg. Jeg vil bare ha sommer, nå. Jeg vil ikke at den hvite boksen med skrukork og rosa skrift, skal være den eneste løsningen for at dagen og natten skal bli bedre, skal bli overkommelig. Jeg vil så utrolig at trening skal være nok for å holde deg borte. Jeg vil ikke bli svak, fordi om du dreper alt som heter glede og energi i meg. Jeg vil være den sprudlende, den glade. Jeg vil være meg sev, uten å kjenne deg så veldig. Jeg vil kunne løpe, trene, og ha energi til alle de tingene som er fine. Jeg vil ha sommer, NÅ. Så kanskje du går din vei, sniker deg tilbake til det helvete der du hører hjemme. For jeg hater deg intenst! Du gjør små hverdaglige oppgver til store fjell av utfordringer. Hvordan skal jeg kunne klatre disse fjellene, når du aldri gir meg fred?!

Jeg er i det minste glad for at du ikke er så intens lenger, så ofte, og så lenge som du pleide. Men det betyr ikke at jeg setter pris på deg når du er her. Å krype den siste lille veien, til den hvite boksen med skrukork og rosa skrift. Det er innimellom den eneste fornuftlige løsning. Selv om det gjør at jeg føler meg svakere, en stund. Men bare til du forsvinner, så kan jeg leve, være meg selv. Jeg kan tilogmed løpe, selv om jeg vet det medfører at du kommer tilbake før jeg rekker å komme meg hjem. Jeg liker det ikke. Men når sommeren ikke kommer enda, er det nok eneste løsning, for nå. Å ta den forbannede smertestillende pillen, så du la meg være i fred!