Problemene med samtidskunsten er at det ser ut til å ikke tillate ”det egne univers” som mange maler etter. Alle produkter og ideer skal være konsepter, danne grunnlag for diskusjon og frustrasjon. Kunsten skal være spesiell, vekke oppmerksomhet på en måte for deres særegenhet. Vekke oppmerksomhet for deres vulgærhet, eller for dens mangel av verdi. Nå kan hva som helst være kunst, bare det ikke er vakkert. De som bryr seg nemlig ikke om det skjønne og det vakre og stemningsfulle har ikke lenger noe å si. En kan bare glemme ønsket om male noe fordi det simpelt hen vekker en indre god følelse. Å male følelsene igjen, bruke kunsten som en formidling av alt som ikke kan sies med ord. Er den tiden forbi, eller er den på vei tilbake igjen snart?
Kunsten kan ikke lenger vurderes ut fra felles regler. Ethvert verk må sees i seg selv, i sin egen kontekst. Og kunst er det bare noen ytterst få som kan lage. Det ser ut til at det bestemmes av svært få kunstkritikere hva som er kunst. Verden dyrker de mest spesielle, de som passer inn i tiden. Å være i det post-moderne samfunn og uttrykker seg ikke som en hører hjemme her. Det blir feil. Men ikke kan man jage etter å bli akseptert hvis det strider mot egne verdier og ønsker. De gamle tradisjonene kan vi bare glemme. Maleriet av landskap betyr ikke noe i dagens samfunn, det er rett og slett utdatert. Kan samtidskunsten gi plass til det moderne og før-moderne også? Maleriene og hele raklet. Stå på retten til å male etter hjertets og åndens ønsker. Være seg selv, i et samfunn der en skal være som alle andre. Der alle skal yte sin kunst til kunstens premisser. Våg å bruk kunsten på din egen måte? Fra eget hjerte og eget sinn?
Lær om det gamle og lær om det nye, for slik å bruke det som faller riktig for hver enkelt. Prøv alt, prøv nye teknikker, åpne horisonten for både tradisjonell, moderne og post-moderne kunst. Eller samtidskunst for den saks skyld. Finne seg selv i kunsten, det er det livet egentlig handler om.
Før ble ”ingenting” krevd av en kunstner, med ingenting menes ikke kjedlig kunst. Men at det ikke ble krevd at kunstneren også var et teoretisk eller filosofisk geni. Kunstneren kunne uttrykke seg ved å male, og trengte dermed ikke skrive lange foredrag om hva kunsten faktisk betyr. Skrev heller ikke lange tekster om intensjonen med kunsten, bakgrunnen for valg som ble tatt, eller om prosessen som førte til kunstverket. Selvsagt var noen kunstnere også genier, ja faktisk ganske mange av dem var det. De brukte ikke dette geniet til å forklare sin kunst. De brukte derimot sine genier til å danne nye måter å tegne eller male på. Dannet nye perspektiver, nye måter å fremstille todimensjonal kunst på slik at det fremstår som rom i bildet. Eller kanskje brukte de geniet på helt andre fagfelt.
En kan ikke forvente at alle kunstnere er et geni, eller at alle kunstnere er gode til å uttrykke seg skriftlig. Det er slett ikke rettferdig. Det er heller ikke rettferdig at det er andre, og særdeles får mennesker som skal få bestemme hva som er kunst, og hvem som kan lage den. Gi litt frihet, litt rom for de små kunstnerne, som også ønsker å nå et sted. Den viktigste anerkjennelse kan en gi seg selv. God kritikk, dårlig kritikk, en kan få begge deler for akkurat det samme. Å tørre å uttrykke noe i samtiden, er noe det største. Det er den største anerkjennelse. Mal før prestasjonsangsten tar deg!
Kanskje har presset ligget der til alle tider og at alle har følt på problemet med å gjøre det man selv har lyst til og har ideer om? kanskje? Men har det teoretiske jaget gjort saken noe bedre?
No comments:
Post a Comment