Jeg kjeder meg sjelden, og dagene har nok innhold til å holde meg gående i det uendelige. Men etter over to uker med bronkitt kommer ensomheten krypende over meg. Jeg kan ikke trene enda, det dirrer i kroppen etter å komme igang, rastløsheten tar snart overhånd! Men når jeg først går en liten tur blir jeg helt utlått etterpå. Det er selvdestruktivt. Vondt. Kjedelig og ensomt! Jeg kan ikke dra rundt å besøke folk, jeg har ikke sett annet enn meg selv.. vel jeg ser min kjære fra ca 9 på kvelden til halv 8 på morgenen. men da er vi begge uansett så slitene at vi kryper til køys og sovner på et blunk. Brettene med antibiotika får stadig flere åpninger, jeg er over halveis, skal jeg ikke bli frisk snart da?
Jeg er lei av å være syk nå, vil ut i verden, være sosial, trene og få igjen energien. Dette har jeg hverken tid eller tålmodighet til!
Og lengten etter selskap er stort, vi har så lyst på hund, men finner aldri den vi vil ha, og når vi først finner det så får noen andre den hunden. Vi burde kjøpt en valp, men det har vi ikke råd til enda. Så kanskje bør vi bare vente? Jeg føler behovet for en turkamerat, og en hengiven firbeint venn som alltid har lyst på en tur ut. En som kan gjøre oss til en liten familie. En som kan trøste meg når jeg er syk, og gjøre meg enda mer glad når jeg er frisk og glad! En som kan gjøre fjellturer enda mer begivenhetsrike, løpe med på skiturer og bare være det lille ekstra i hverdagen. Være seg selv, en hund for det den er verd. Hunder er fantastiske dyr, nesten bedre enn hester. Men de er litt lettere å få plass til i bil og leilighet enn en hest ;p
No comments:
Post a Comment