Formen er ikke på topp, men den er stigende. Om ei uke braker det løs med årets første sykkelritt, og for første gang skal jeg sykle i konkurranseklasse! Lillelille meg, som knapt har tråkket mer enn et par år. Blir spennende å kjenne hvordan kroppen fungerer, og ikke minst blir det deilig å få det første overstått. Det er ikke fritt for å grue seg. Har jeg nok energi, har jeg trent nok, har jeg godt nok utstyr? Det er mange spenningsmomenter før årets første, men jeg gleder meg nok også litt. Da får jeg kanskje svar på om det er vits i å sykle ritt utover sommeren og høsten.
Tiden hjemme har gått fort, selv om været har vist seg fra en middelmådig til dårlig side. Jeg har fått gjort noen ærender, jobbet litt med masteroppgaven, hilst på noen folk, og trent litt. En halveis sykkel er lånt de dagene jeg er hjemme, så jeg ikke kaster bort tiden ;p
Men jeg gleder meg veldig til å komme ned til Oslo igjen, til min fabelaktige klasse, og herlige venner! Og ikke minst å til Geilo til min kjære igjen! Livet er ikke det samme uten han, og dagene er ikke like positive uten han heller. Jeg kjenner meg heldig som har funnet en så flott gutt, og at vi har det så fint sammen. Kjærlighet er en flott ting, med og uten sykkel. Og syklinga er en fin ting vi har sammen. Jeg gleder meg til mange flotte turer sammen med han fremover, det har akkurat startet, akkurat som livet og kjærligheten.
Det er flott, med syklene, men flottest er det med han.
1 comment:
Lykke til med sykklrittet Guro, tenker det går bare fint jeg :) Vet hvordan det kjennes ang. kjæresten, selv om man har det bra, er man aldri heeeelt lykkelig uten sin kjære :) gla i deg, klem
Post a Comment