Jeg holder ei stekepanne godt med begge hender, for jeg ville mistet den om jeg holdt med bare en hånd. Den er vanligvis ikke tung, men idag er den det. Å røre i en brøddeig for hånd ville jeg ikke funnet på, ikke idag, derfor kjøpte jeg et på butikken. Å koste gulvet med kost og støvbrett kan jeg bare glemme idag. Ryggsekken burde vært full av bøker som skal leveres, og en pc jeg kan bruk på skolen. Den klarte jeg ikke bære, derfor ble det bare ei notatblokk og matpakken. Det er ikke sånn jeg vil ha det, men det er sånn det blir noen dager. Kanskje er det bedre i morgen.
Jeg sliter med været, kan ikke bli verre enn sol en dag, regn den neste, så sol igjen. Det verker i hele meg, og folk ler når jeg sier jeg kjenner at det blir værforandring. Det er flaut, det er kjipt, og det er av og til fryktelig deprimrende. Det er liksom det "de eldre" kjenner, og selv om det sjelden vises på meg er det absolutt ikke gøy.
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en flott kjæreste som vet å sette pris på meg, og har forståelse for at det er sånn jeg er. Og som hjelper me de gangene jeg ikke klarer alt jeg vil. Han sier at jeg ikke bør være så hard mot meg selv. Men jeg vil ikke være feig, jeg vil føle meg ubrukbar. Det er desverre ikke alltid jeg duger til alt jeg har lyst til å gjøre. Men det er godt å vite at det ikke blir verre av at jeg rører på meg moderat! Selv om det kan være vanvittig vondt der og da, blir det vanligvis bedre på sikt. Jeg er så takknemlig for at jeg er i så god form at jeg klarer å gå på fjelltur, på ski og sykle. Jeg klarer det fordi jeg har en flott kjæreste, som bærer nesten alt. Jeg klarer det fordi jeg har en boks med piller, som kanskje gjør livet litt bedre!? Å sykle er vanvittig deilig, og jeg blir ikke så sliten av det. Jeg nyter det jeg klarer, selv om dagen idag er en dårlig dag. Og lever i håpet om at alt skal bli bedre, når jeg blir eldre. Jeg lever på de dagene jeg er bedre. Heldigvis er det flere av dem, enn av dager som idag.
Jeg gleder meg til i morgen...!
Jeg sliter med været, kan ikke bli verre enn sol en dag, regn den neste, så sol igjen. Det verker i hele meg, og folk ler når jeg sier jeg kjenner at det blir værforandring. Det er flaut, det er kjipt, og det er av og til fryktelig deprimrende. Det er liksom det "de eldre" kjenner, og selv om det sjelden vises på meg er det absolutt ikke gøy.
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en flott kjæreste som vet å sette pris på meg, og har forståelse for at det er sånn jeg er. Og som hjelper me de gangene jeg ikke klarer alt jeg vil. Han sier at jeg ikke bør være så hard mot meg selv. Men jeg vil ikke være feig, jeg vil føle meg ubrukbar. Det er desverre ikke alltid jeg duger til alt jeg har lyst til å gjøre. Men det er godt å vite at det ikke blir verre av at jeg rører på meg moderat! Selv om det kan være vanvittig vondt der og da, blir det vanligvis bedre på sikt. Jeg er så takknemlig for at jeg er i så god form at jeg klarer å gå på fjelltur, på ski og sykle. Jeg klarer det fordi jeg har en flott kjæreste, som bærer nesten alt. Jeg klarer det fordi jeg har en boks med piller, som kanskje gjør livet litt bedre!? Å sykle er vanvittig deilig, og jeg blir ikke så sliten av det. Jeg nyter det jeg klarer, selv om dagen idag er en dårlig dag. Og lever i håpet om at alt skal bli bedre, når jeg blir eldre. Jeg lever på de dagene jeg er bedre. Heldigvis er det flere av dem, enn av dager som idag.
Jeg gleder meg til i morgen...!
No comments:
Post a Comment